Det er ikke mer synd på deg enn på andre, sa han

BPqVTA2Bun9
Denne kaninen fikk jeg av samboeren min da vi var innom Paleet her om dagen. Verdens søteste lille lampe, som har fått sin spesielle plass i stuehyllen. Fin, ikkesant? og bildet bak den har sin egen historie.
 
Hvordan har du det? Det burde være den setningen du sier til dine nærmeste hver dag. Iallefall ofte. Det er ikke sikkert du får et ærlig svar tilbake, men da har iallefall personen skjønt at det er noen som bryr seg. Og det tror jeg vi alle trenger en påminnelse om iblant ♥
Jeg har vært borte fra bloggen en stund nå, fordi det er mye som har skjedd rundt meg, både på godt og på vondt. Og det er akkurat sånn det burde være. For å oppleve oppturer må man ha opplevd nedturer, som det heter. Og det stemmer på en prikk! Man lærer enormt mye om seg selv i en nedtur. Sannheten er at vi som mennesker klarer ufattelig mye mer enn man skulle tro. Ikke det at noe alvorlig har skjedd meg, men for å understreke et poeng. 
Vi alle går på smeller i blant. Og de aller fleste av oss tar lærdom av det, og reiser seg opp igjen- med en erfaring rikere, og med sterkere mot. Er det ikke fantastisk? At vi er vår egen viktigste skole? Sånn uten å høres helt freak ut. Jeg synes det er flott at så mange mennesker har begynt å bane veien for andre, ved å være åpen om angst, depresjoner og generellt plager eller vanskelige perioder. Det er så ufattelig viktig, og jeg er så glad for at dette ikke lenger er så "tabu" som det var før. 
Jeg har nemlig slitt med angst selv, først i perioder og så mer konstant. Man kan ikke se det på meg, men mine nærmeste vet. Og godt er det. Fordi å holde noe slikt inni seg gjør det bare værre. Hvorfor skal man skamme seg over noe så naturlig som å ha angst? I mitt tilfelle har jeg vært heldig og valgte å ta tak i det før det ble værre. Jeg skjønte i starten ikke hva det var som var galt med meg, og det føltes ut som om jeg mistet kontroll over egne følelser. Jeg gråt når ingen kunne se meg, og jeg visste ikke engang hvorfor. Med en gang jeg var med andre mennesker klarte jeg som oftest å holde masken og å kontrollere det. Holde meg opptatt, og å prestere innenfor noe spesielt. Men så fort jeg var alene, eller kom hjem til samboeren min, var jeg absolutt helt utslitt. Jeg hadde brukt opp alle kreftene mine på å gjøre de rundt meg tilfreds i sosiale sammenhenger, så ingen skulle forstå at jeg slet med noe. Og den følelsen, den under jeg ingen. Jeg valgte å dra til legen etter jeg fikk et panikkanfall uten å engang vite hvorfor. Det skremte livet av meg. 

"Det er ikke noe mer synd på deg enn på noen andre" sa legen. Jeg begynte å grine. Følte meg rett og slett som en forsmådd dust som ikke ble hørt på. Jeg tenkte at han måtte være det mest ufølsomme mennesket jeg hadde møtt på denne jord. For det var jo synd på meg! Og med ett begynte jeg å syntes enda mer synd på meg selv. Helt til dagen etter, da ordene til legen kvernet rundt i hodet mitt og det plutselig gikk opp for meg at han hadde rett : Det er når man synes synd på seg selv at man drar seg selv ned. Det er dine egne tanker som bestemmer hvordan du har det! Ikke en spesifikk hendelse, men dine egne tanker om hendelsen. Og når man blir bevisst på det, og tar seg selv i å tenke en negativ tanke-og velger å snu den, da kan man utrette veldig mye positivt for seg selv! Den ene AHA-opplevelsen har på en måte snudd livet mitt. Jeg skal aldri la meg selv forfalle på den måten jeg nesten gjorde. Og har du gjort det, så er det ikke for sent. Du må bare være klar over dine egne tanker, noe som tar tid. La det ta tid. Og prat med de rundt deg. Det er mye lettere å få forståelse fra de rundt seg om man er ærlig. Tro meg ♥

Så, bildet over representerer på en måte hvordan jeg har det nå. Jeg har det ganske Damn fine! Og det er rett og slett fordi jeg har skjønt at ting ikke nødvendigvis ikke er så ille. Kroppen vår er ganske innviklet, og det er ikke alt i vårt sinn vi kan forklare til tider. Og det er greit! Så lenge man tar tak i en følelse eller tanke og prøver å snu den. Det viktigste er at du er klar over det og at du prøver å gjøre noe med det. 
Litt som å trene. Du vet at du blir frisk og sunn av det, at du kanskje kan oppnå målene dine ved å trene. Men du har ikke særlig lyst. Allikevel så prøver du å finne ut hva det er som gjør at du ikke har lyst. Er det fordi du ikke vet hvor du skal begynne, hva du skal gjøre, fordi du er for sliten? Med en gang du starter denne tankesirkelen så bearbeider du problemet ditt og tankene dine, og da er du på riktig vei. Det værste du kan gjøre er å utsette ting. 

Mye har skjedd på kort tid etter at jeg tok tak i dette. Jeg har blant annet begynt på et studie en gang i uken, ved siden av jobben. Jeg har funnet ut av målene mine og hvordan jeg skal nå dem. Høres helt sjukt ut, men det er sant at en så liten setning kan forandre en hel tankegang. Så nå er jeg tilbake på skolebenken da, dere. Og det føles både rart og utrolig godt! Så dette er grunnen til at jeg ikke har blogget så mye i det siste. Jeg har en heltidsjobb, og har nå i starten av skoleåret i tillegg pugget i mange, mange timer om dagen. Så da har bloggen blitt skjøvet litt til siden. Men nå er jeg back on track! 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

anelykke

anelykke

27, Oslo

♥ Veggis ♥ Kosthold ♥ oppskrifter ♥ Inspo ♥ ærlighet ♥ Interiør ♥ Livsstil

http://trackingp.adviralmedia.com/blogtracker/?id=30022

Kategorier

Arkiv

hits